Biologistudenter på tur!

Her kommer et lite innblikk i hvordan vi som biologistudenter får jobbet i felt på Svalbard.

Planen var å reise til Billefjorden på feltarbeid forrige mandag. På grunn av ustabile værforhold var vi nødt til å utsette feltarbeid i håp om bedre vær. Det fikk vi også! Mandagen etter skinte solen og ikke en sky var å se på himmelen. Etter mye pakking av diverse feltutstyr og alt man kan finne av nødutstyr for enhver anledning, dro vi avgårde til Billefjorden. Dette er en lang skutertur og tilsammen satt vi på ræva i ti timer. Ikke rart vi var stive og støle dagen etter! 

   

Vel fremme var det bare å sette i gang. Først måtte vi bore hull i isen, med 80cm tykk is tok det sin tid. Men med hull i isen kunne vi sette igang. Vi tok vannprøver fra ulike dyp mellom 20 og 150 meter. Vi gjentok samme prosedyre med et nett for å samle plankton som vi skal granske nærmere en gang i mai. Tilsammen var vi ute i seksten timer og vi var ikke tilbake før ett om natta. Det var igrunn litt kaldt, minus tretti kuldegrader, da kan man jo bare forestille seg antall effektive i 50km/t på skuter...! Ja, det var kaldt!

 

På fredag var vi på utferd til kullgruvene i Svea. Vi fikk fly begge veier med Store Norske Spitsbergen Kullkompani sitt fly som har daglige flyvninger til gruvesamfunent 6 mil sør for Longyearbyen. Flyturen var en opplevelse i seg selv i strålende vær! Fremme i Svea fikk vi omvisning inne i gruven, og rundt i det nokså store samfunnet som er bygget opp rundt gruvedriften. Selve kullgruven, Svea Nord, ligger under en bre 6km tunnelkjøring inn i fjellet. I fjor ble det utvinnet 3 millioner tonn (!!) kull fra gruva, og de har noen av norges støste maskiner i drift. Utstyret som utvinner kullet inne i fjellet veier i seg selv 6000 tonn, og det tar 2 mnd. og flytte det mellom arbeidsområdene. Så store maskiner er kult å se, og ganske spessielt at alt dette er fraktet opp til denne øde plassen på Svalbard. 

Her ser vi kullet komme ut av fjellet, etter 6 km på samlebånd ut fra gruva.

Og her er en fornøyd Karianne med den manuelle kuttemaskinen som gjør forarbeidet til den virkelig store kuttemaskinen!

En spasertur i solnedgangen...

Adventtoppen har ligget der og lokket så altfor lenge. Nå var det på tide å komme seg opp!

 Dette fjellet ligger på andre siden av Adventdalen som ender ved Longyearbyen. Se kart for spesielt interresserte. Som ekte Longyearere tok vi skuttern og kjørte opp til en stassjon (med trykk) som ligger et lite stykke oppe i fjellsiden. På vei opp stoppet vi og så på to scooterkjørere som kjørte opp og ned fjellsiden på Hiorthfjellet, en aktivitet hvor det er om å gjøre og nå høyest mulig opp før man vender scooteren og kjører ned igjen.

Vi spaserer langs ryggen som bærer oss oppover mot 786moh. Med god sikt i alle himmelretninger var det et nokså vakkert skue! Solen lyste opp himmelen i nydelig pastell og landskapet ser mer eller mindre ut som et mektig kunstverk.

På toppen kan vi servere oss selv med en velfortjent varm kopp med toddy, mens vi ser solen bryte frem sine siste stråler for dagen og gir oss en solnedgang vi sent vil glemme.

Den vakreste solnedgangen hittil i år ble også den mørkeste. Like etter at vi startet oppturen så vi et helikopter fly inn mot Hiorthfjell. Det kom etterhvert ett tredvetalls scootere og vi funderte selvfølgelig på om noe var galt. Og det værst tenkelig hadde også skjedd. Like etter at vi snudde nesa opp mot Adventtoppen gikk et stort skred ned Hiorthfjellet og tok med seg en av scooterførerne. Han ble funnet begravd 2,5 meter under de store snømassene og livet stod ikke til å redde. En tragisk ulykke og en merkelig følelse å være så nær. Men det minner oss på hvor enorme naturkreftene kan være og at man må ha respekt for disse.   

Hiorthfjell etter at skredet har gått.